Typisk!

Det er bare helt utgjort!

Her går jeg en luftetur med hunden en fredag formiddag og nyter den fine dagen. Nedenfor meg renner det en elv og hva skuer jeg på en av steinene i vannet?
Jo, en fossekall med unger.. Jeg tar hunden i bånd og blir stående å betrakte dem. Her er det tydeligvis svømmeopplæring og dykkerkurs! Selv når jeg går litt nærmere, blir de værende. De er alt for opptatt med å klare svømmeknappen!



Og hvor er kameraet? Det ligger naturligvis hjemme på skatollet....
Jeg mumler noen stygge gloser som ikke egner seg på trykk og tusler videre. Rimelig forbannet på meg selv.

Etter fem minutter skjer det igjen... Foran meg på den brede stien letter det en hegre... Jølle blir like forbauset som meg og kommer løpende tilbake til meg - bare sånn i tilfelle... Han dilter i hælene på meg og deler hvis min oppfattning om at denne store fuglen er litt forhistorisk. Hegren flyr foran oss et godt stykke før den forstår at vi skal sammen veien og den bestemmer seg for å legge om kursen.



Jada, kameraet med muligheter til å ta opp film ligger fortsatt hjemme....

Det er så typisk! Jeg stod med apparatet i hånden før jeg gikk, men la det igjen siden jeg ikke skulle gå så langt. Det burde være en lærepenge for resten av sommerferien. Ta med kameratet. Man vet aldri når man kan få brukt for det. Ofte ser man et motiv og tenker at det ville vært flott å ta bilde av... Neste gang man kommer dit, er stemningen helt borte... Det kan ha med lyssetting, værforhold eller rett og slett at huset du ville forevige, er revet.

Så mitt gode ferieråd til dere er:
Glem ikke fotoapparatet!!!

Det første bildet er en nøtteskrike som jeg har knipset. Hadde kameraet med denne gangen og fuglen klarte ikke fly så veldig langt.. Den er nemlig utstoppet!
Bildet av fossekallen har jeg hentet på nettet og bildet av hegren i flukt har jeg fått låne av
B. Knudsen.

Når nøden er størst...

Hva er nå dette?

Ja, det kan dere lure på..men når man har kommet til onsdag og trangen til noe søtt begynner å melde seg og det er lenge til helgen, ja da endevender man kjøkkenskapene... Onsdag er jo populært blitt kalt "lillelørdag", men det hjelper ikke meg når godteskaper er sleiket og kjeksboksen er tom.

Man tager hva man haver!

Nugatti på noen rester av knekkebrød og fullkornskavringer ble løsningen i kveld.

Det fikk søtbehovet til å roe seg og så har man litt god samvittighet fordi man smurte det på noe sunt!

Minstemann har akkurat oppdaget at Nugattien kan være grei å spise når man vil ha noe søtt... Fra han var liten og inntil for kort tid siden kom det alltid bestemt fra han når han ble spurt om han ville ha sjokoladepålegg på skiven:

- Æsj nei, jeg spiser ikke drit på maten....

Se min hage...

På mine surfinger på nettet har jeg ofte vært innom blogger der bloggeren tar oss besøkende med ut i hagen. Det er så utrolig mange flotte hageblogger og jeg blir like grønn av misunnelse hver gang. En blogg jeg ofte er inne og besøker er Ida. Siden hennes er både til glede og inspirasjon. Ikke minst at man selv på dette regnfulle Vestland, kan få til en hage som er sørlige breddegrader verdig. Det nytter med andre ord ikke skylde på regnet lengre!

Hagen vår er et sorgens kapittel... Den ble endevendt med gravemaskin i fjor og for uten å ha sådd i noen plenfrø, er det ikke gjort stort. Jeg er klar over at man ikke får anlagt "Edens hage" i løpet av en lite regnfull juli måned og at det krever om ikke grønne fingre, så i alle fall en hvis interesse for hagearbeid... Vel, akkurat den interessen har jeg ikke selv om jeg ønsker meg en koselig liten hage med litt blomster, noen epletrær og et lite fuglebad.

Helt uten blomster er vi da ikke. Revebjelle, rødkløver, smørblomst, tusenfryd ,blåklokker og løvetann ser ut til å trives! Og de er jo vakre å se på disse blomstene også....

Sommerferie!!!

Jeg husker da jeg var liten og sommerferien stod for døren…
Siste skoledagen før sommerferien hadde en helt egen følelse. Nesten som julaften om morgenen når man våknet…
Man visste liksom hva som skulle skje, men var ikke helt sikker på hva som kom likevel.
Det å vite at man hadde fri i to måneder føltes bedre enn å eie alle pengene i hele verden…
Ingenting hastet på vei hjem denne siste skoledagen… Vi hadde tid til å kjenne på alle luktene og se på alt med nye ferieøyne… Tid til å ta avskjed med venner man kanskje ikke skulle se før til høsten.
At det ventet noen litt bekymrede mødre hjemme, brydde vi oss ikke noe om…
Nå var vi blitt så store og hadde gjort ferdig et nytt klassetrinn… Vi kunne ta vare på oss selv!
Jeg husker vi hadde lurt med oss litt penger til is og satt på broen utenfor butikken og dinglet med bena over elven som dovent fløt av sted. Som vi nøt dagen!
Vi hadde all verdens tid!
Det var en evighet til høsten og nytt skoleår…..

Til alle dere som i dag er ferdige med enda et skoleår vil jeg ønske en riktig god sommer!

Personlige frimerker

Det er nok ikke så ofte jeg sender brev lenger. De få gangene jeg gjør det, er det helst oppsigelser til diverse bokklubber og annet min mann har blitt fristet til å abonnere på… Som hos de fleste andre, går nok mest i epost og sms her i huset også.
Men det hender jo at man sender av gårde et og annet postkort eller en liten eksklusiv bunke med julekort i desember.
Posten har forstått at brevskriving er litt dinosauraktig og et utdødende fenomen. De har forsøk å gå nye veier for å lokke oss tilbake til penn og papir.. Og akkurat denne ene fristelsen har jeg falt litt for: ”Personlige frimerker”.
Om det ikke akkurat kan kalles genialt, så må jeg kunne få betegne det som litt artig. Man sender via nettet til Posten et bilde man har tatt med digitalt kamera og noen dager seinere får man tilsendt et ark med 20 frimerker av favorittbildet!
Det blir jo utvilsomt litt stilig med takkekort fra konfirmanten eller brudeparet der frimerker matcher innholdet!
Selve bestilling prosessen på nettet var kjempe enkel og frimerkene man får tilsendt har verdi som A – prioritert inntil 20 gram innenlands. På nettsiden til posten stod det 4 dagers leveringstid, men jeg hadde mine etter 2 dager.
Tenk så tøffe julekort du kan lage med ditt helt personlige frimerke på?

Jeg sendte inn et bilde fra landstedet vårt og jeg har en liten baktanke med det. Tenkte å gi alle som har hytte på området en liten gave i sommer. Et lite frimerke av Engevik havn i en liten ramme....
Under kan du se bilde av arket med alle de ferdige frimerkene.





Bildet jeg har brukt til frimerke kan du se her: Engevikhavn

Blodgiver

Så er Jølle klar for å gi blod til andre firbente venner som skulle trenge det... Det så ikke så bra ut i utgangspunktet.
Da jeg ringte til dyreklinikken for å få vite resultatet av blodprøvene, fikk jeg beskjed om at de ikke var som de burde, pluss at det var funnet spor av blod i urinen. Så ble det en ny tur i nabolaget med isboks og banning i morges. Denne gangen hadde Jølle lært av alle de sleipe triksene mine fra forrige gang og knep igjen. Ikke klarte jeg å lokke han med vann eller hageslangelek heller. Han holdt seg helt til klokken to, men da måtte han bare og jeg fikk noen få edle dråper til ha i glasset.
Hos dyrlegen i dag var vi forberedt på diverse prøver og tester.. Blant annet var det snakk om ultralyd.
Heldigvis ble han friskemeldt etter testen av urinprøven. Den hadde inneholdt litt krystaller og det kan lett kureres med det rette foret. Så for vår egen del har det allerede kommet noe godt ut av at vi håpet vi kunne være litt til hjelp ved at Jølle kanskje kunne brukes som bloddonor. Hadde vi ikke fått tatt så grundige tester av han nå, så hadde dette ikke blitt oppdaget før på et mye senere og smertefullt stadie.
Jølle var godt fornøyd etter dyrlegebesøket. Kos og godbit og i tillegg fått lov til å hoppe opp på (undersøkelses)bordet... Hjemme er det bare kattene som har lov til å sitte på bordet (tror de i allefall). Skikkelig stolt ble han da han fikk t - skjorten på også. Han var nok veldig fornøyd med dagen!

Bulleposen

Jeg var på loftet forleden dag og der fant jeg noe som gjorde meg varm om hjertet: "Bulleposen"! Jeg strikket egentlig denne "posen" til eldstemann for nesten 20 år siden, men han brukte den ikke så mye.
Da yngstemann gjorde sin entre 11 år senere, kom den virkelig til heder og verdighet. De første månedene var han litt kald av seg og vi puttet han opp i denne posen hver natt. Navnet fikk posen fordi vi ikke klarte å bli enige om navnet på babyen og når han lå der oppe i posen lignet han på "Bulle", sønnen til "Skipper'n". Ja, han hadde faktisk dette kallenavnet ganske lenge!
Til slutt kom vi da til enighet om navnet på barnet og "Bulle" gikk litt i glemmeboken, men "Bulleposen" - den vil alltid ha det navnet....

Bulle i Bulleposen!

Bulleposen strikket jeg i Arangarn. Den har blitt maskinvasket mange ganger, men holder seg bra. Kanskje ikke noe å gi i arv til barnebarn når den tid kommer, men jeg har ikke hjerte til å kaste den.
Til det er den et for kjært minne....

Endelig fredag!

Bare digger dette bildet som jeg fikk tilsendt på en moromail! Dette er kaken som gir deg lov!!! Kunne ikke få sagt det bedre selv! God helg folkens!

Kaldt

Vi stod opp til fire grader i morges og siden jeg har hatt troen på sommeren og latt diverse vinduer i huset stå på gløtt, var det rimelig kaldt i huset... Det var bare til å bite i det sure eplet og tenne i ovnene. Nå er det godt og varmt her i stuen og det er det ikke bare vi fastboende som har forstått.

Midt på stuegulvet kom det etter eller annet krypende som jeg måtte forevige med kameraet. Etter å ha bladd gjennom en bok om innsekter og småkryp, kom jeg frem til at dette måtte være en "Nøttesnutebille". Den trives nok best i skog og mark, men jeg hadde ikke hjerte til å kaste den ut.

Ute er det jo vinter.....

Grieg e' digg!

Skolen hvor minstemann går, har hvert år en uke der de fordyper seg i et tema. I denne ”våruken” har de for eksempel lært mer om Unionsoppløsningen i forbindelse med 100 års markeringen i 2005 og de har ”besøkt” engelsktalende land.
I år ville de markere at det er 100 år siden Grieg døde og hele denne uken har alt på skolen dreiet seg om Grieg. De har besøkt Troldhaugen og hørt på Griegs musikk. Alle klassetrinnene har hver for seg øvet på et skuespill som skulle handle om Edvard Grieg sitt liv og musikk.
Minstemann har vært sånn passelig lunken til hele greien. Det har vært kult å lære om denne store komponisten som også bodde her i Bergen, men skuespill og synging er ikke det poden liker aller best. Jeg forsøkte å snakke med han om det og fortelle hvor gøy jeg syntes skuespill var da jeg gikk på skolen, men fikk bare oppgitte sukk til svar. Teaterstykket var og ble et sorgens kapittel og i min yngste sønn sine øyne, er jeg nok gammel og utdøende.
- Men hvem er det som har skrevet skuespillet da?, spurte jeg i tilfelle jeg visste noe om dette stykket.
- Nei, det vet jeg ikke, svarte han.
Og etter en liten tenkepause tilføyde han overbevisende:
- Men det er så kjedelig at jeg tror rektor må ha skrevet det….

I alle fall, om han likte det eller ei, så har de hele denne uken jobbet mot et stort mål:
”La Grande Finale”!
Foreldre og foresatte var i dag, lørdag, invitert til fremføring av skuespillet i selveste ”Per Gynt” salen i Grieghallen.
400 elever fortalte, sang, danset og spilte foran begeistrede foreldre. Alt dette var utrolig nok laget av elevene selv og sydd sammen til en forestilling i løpet av en liten skoleuke.



Trollsk stemning da noen av de eldre elevene danset til "I Dovregubbens hall"

Minstemanns store rolle i det hele var å være ”sørgende” i forbindelse med Griegs datters død. Han for så fort over scenen at jeg rakk bare å ta et bilde av ryggen på han da han forsvant ut til høyre. Det hele var over på 7 sekunder. Men som mor kjente jeg stoltheten bruse i brystet!!



Det sørgende følge hastet over scenen!

Og jeg vet hva jeg skal!
På mandag skal jeg rett i cd butikken og kjøpe Griegs samlede verker. "Solveigs sang" har hengt seg fast på hjernen....