Naturen har kledd seg i rødt, gult og oransje og her hos oss er det ferie… Det fikk meg til å tenke på høstferien for tre år siden…
Bulle, minstemann i huset, begynte på skolen det året. Han gledet seg vilt og hemningsløst. Han var lei av barnehagen og trengte noen nye utfordringer. Førskoledagene rett før sommerferien hadde bare gitt blod på tann.
Han kom opprømt hjem første skoledag og kastet seg over ”leksene” til neste dag…
Slik gikk en uke eller to… Men så merket vi at entusiasmen gradvis avtok. Ikke noe alarmerende i det. Ting skulle gå seg til og ikke alt er like gøy hele tiden.
I slutten av august fikk han feber og lå syk noen dager. Han var snart på bena igjen, men det var akkurat som piffen hadde gått ut av han.
Han var trøtt og sliten, hadde ikke lyst til å gå på skolen og vi tok han med til lege. Utallige blodprøver ble tatt, men alt var bra og vi ble bedt om å slå oss til ro med at gutten var frisk, men kanskje skolen ikke hadde vært så kjekt som han trodde – eller at det var noe i skolesetningen som ikke var som det burde…
På skolen fikk vi beskjed om at han fungerte greit, men virket trøtt og litt ukonsentrert.
Vi bestemte oss for å se det an.
Slik fortsatte det utover i september. Han mistet matlysten og vi tok han igjen til lege… nye blodprøver, nye overbevisninger om at alt var bra og vi kanskje burde slå oss til ro med det.
Vi var ganske så fortvilet. Vi så jo på lillegutten vår at han ikke var frisk, men det var ikke så lett å få hjelp når alle prøver viste at de var ”normale”.
Nå fikk vi noen dager jeg aldri kommer til å glemme… Bulle fikk noen hodepine anfall som skremte vettet av oss. De kom helst om kvelden rett etter at han var sovnet.
Igjen legebesøk der de ikke fant at noe var galt. Jeg har aldri følt meg så hjelpeløs. Min mann og jeg lå våken om natten og holdt hverandre i hånden.. Begge tenkte nok det verste, men vi klarte ikke å si ordene. Bulle var gått ned flere kilo og han orket nesten ingenting.
Så begynte ting å skje. Fastlegen vår kom tilbake på jobb og det bar rett til barneklinikken.
Der snakket vi lenge med en lege og de ville skanne hodet hans neste dag. Endelig var det noen som tok oss på alvor.
Da vi våknet neste morgen hadde Bulle fått et utslett på ryggen og rundt halsen. Utslettet hadde form som en matroskrage og var ganske så synlig. Nå ble det virkelig fart på tingene…
Et lyst hode spurte om han var blitt bitt av flått i løpet av sommeren.
- Jo da, det var han, svarte vi. Han hadde blitt bitt av en liten
flått i begynnelsen av juli, (dette var nesten 3 måneder senere), men den hadde vi fjernet med en gang og vi hadde fulgt med om det kom en rød ring rundt bittet dagene etter på. Men alt hadde gått greit og etter noen uker var jo det glemt.
På grunn av dette utslettet, var de nå 99,9 % sikker på at han var smittet av
Borrelia og ble umiddelbart satt på antibiotika. Helt sikker kunne vi ikke være før de hadde tatt ryggmargsprøve av minstemann og resultatene på disse prøvene ville det ta en uke å dyrke frem.
Etter tre dager på penicillin, kunne vi merke en liten bedring og vi slo oss til ro med at det var flåttbittet som hadde gjort han syk. Etter en uke fikk vi det bekreftet av ryggmargsprøvene.
Akkurat der og da følte vi at vi hadde vunnet i lotto. Det var andre mye verre diagnoser som hadde surret rundt i tankene våre de siste ukene…
For meg er det verste som kan skje at ungene blir syke og det var ikke noen lette uker da vi ikke visste hva som var galt og denne uvissheten spiser en opp innenfra.
Minstemann slet nok med ettervirkninger resten av det skoleåret, men han ble veldig fort bedre da behandlingen ble satt i gang.
Og tross alt var vi veldig heldige.
Mine tanker, erfaringer og konklusjoner etter dette er flere.
For det første skal jeg aldri mer stå med hatten i hånden hos en lege og la legen få meg til å føle meg som en hysterisk mor som ser spøkelser på høylys dag. Det er vi som foreldre som kjenner ungene våre og når deres tilstand er gir grunn til uro og da skal en bli hørt.
For det andre så synes jeg leger og helsepersonell sine kunnskaper om flått er dårlige. Da vi i ettertid var på kontroll hos fastlegen, sa de der at de ikke hadde tenkt i disse baner i det hele tatt og at diagnosen kom overraskende på dem. De hadde aldri behandlet slike tilfeller. Dette var i 2004 og jeg håper at kunnskapen er blitt bedre nå tre år senere.
(Men VG og Dagbladet får det med seg og skriver skremsels artikler hver sommer! Også sommeren 2004...)
For det tredje så tilsier min erfaring at det ikke nødvendigvis trenger å bli noen rød ring rundt flåttbittet som skal indikere at her er det fare på ferde – flåtten kan være smittebærer likevel.
Jeg tror at i årene fremover, så vil nok flere og flere få føle denne sykdommen på kroppen. Flåttbestanden øker og jeg tror ikke vi bare kan skylde på et fuktigere klima.
Skog og mark gror igjen. Der det tidligere gikk kyr og sauer og beitet, er vegetasjonen tett og hva gjorde folk rundt husene sine før i tiden??? De brant bråte tidlig på sommeren for å holde ugress borte og vegetasjonen lav.
Det eneste
tiltaket som jeg vet er satt i gang her til lands er et samarbeid mellom jegere under høstjakten og veterinærinstituttet og folkehelseinstituttet hvor de skal samle inn opplysninger om flåttens omfang. Jegere blir oppfordrete til å melde fra om hvor mange flått de finner på dyrene de feller og hvor dyrene er felt.
Det er jo en begynnelse, men det er nok mye som gjenstår.
Jeg kunne absolutt bidradd til den registreringen. Jeg har ikke skutt noen elg, men med to katter og en hund, så får man en viss peiling på hvordan flåttåret er. Og det kan jeg bare melde fra om:
Vi
blir invadert….
Innlegg
