søndag 13. januar 2008

På gjengrodde stier

Jeg vokste opp i landlige omgivelser. Boligfeltet der mine foreldre bygde hus og som vi flyttet inn i rett før jeg begynte på skolen, lå omringet av gårder. Ikke store gårder med endeløse kornåkre, men småbruk hvor de fleste bøndene hadde faste jobber utenom. Disse nye husene som vokste frem mellom fjøs og stall, ble fort døpt "Nybyggerfeltet" og med mye skog og mark som nærmeste nabo, kunne vi unger finne våre plasser i cowboy og indianer land. Fra skoleferien startet til sommerferien var over var vi ute og fartet naturen, hoppet i høyet i en av siloene eller slo leir under store grantrær.
*
I dag vil jeg ta dere med på en liten tur i mitt barndoms rike...
Det første som slår meg når jeg trasker her på gamle og så kjente stier, er avstandene... eller mangel på avtander. Turen jeg har tenkt å gå i dag vil jeg bruke litt over en time på. Jeg husker det som en dagstur hvor vi måtte ha med nistepakke og saft på plasflaske med rød skrukork....
*
Heksetreet
Mine aller beste minner har jeg fra Heksetreet. I dette gamle treet har jeg tilbrakt mang en time. I området rundt Heksetreet gikk det hver sommer mange stuter på beite. Det kjekkeste vi unger visste var å terge disse stutene slik at de løp etter oss. Vi var aldri lang unna Heksetreet og reddet oss opp i det når stutene ble for olme. Så satt vi der på hver vår gren og dinglet med bena, spiste medbrakte kjeks og delta på saften. Det kunne gå timer før stutene mistet interessen for oss. Spesielt var disse okseløpene populære sånn rett før vi skulle hjem for kvelden. Når solen var på vei ned, var stutene lett å irritere og vi hadde verdens beste unnskylding når vi kom for sent hjem til leggetid.

Heksetreet var stort og hadde plass til alle oss unger. Alle hadde vi vår faste gren. Stammen hadde et hulrom hvor vi gjemte unna ekstra proviant i tilfelle av lange beleiringer av våre firbente lekekamerater.


Heksetreet fikk navnet sitt for sine lange og vridde greiner som i skumringen på litt avstand og med et barns fantasi kunne se ut som en heks.
Øverst delte stammen seg i to deler som vokste litt fra hverandre og mot toppen ble flettet sammen til et spir.
Det var virkelig et forhekset tre.
Treet står der den dag i dag. Den flotte toppen har lynet fjernet for mange år siden og hver vinterstorm tar med seg en del av treet.
Men det er ingen unger som gjemmer bort kjeks i hulrommene lenger...



Hver sommer går det fortsatt stuter på beite her oppe. Jeg pleier å holde meg unna disse stiene i sommermånedene. Tror ikke jeg klarer å løpe fra dem lengre heller. Når jeg tenker tilbake på det, fatter jeg ikke at vi turte.



Humpedalen
Fra Heksetreet går turen videre til Humpedalen. Det er vel kun barn som kan finne på et slikt passende navn. Stedet er slette som stort sett består av tuer med myr rundt. For å komme tørrskodd over sletten måtte vi hoppe fra homp til homp... I dag når jeg går her er det tele i bakken og jeg slipper å balansere. Jeg er litt glad for det. Jeg hadde nok blitt våt på bena.
Her ved Humpedalen har jeg lagt i gresset og spionert på revunger, sett hjort med kalver tråkke forbi og opplevd små fugleunger sine første flygeturer. Her fikk vi lov av bonden å bygge tippi av felte garntrær og overnattet med store øyne av alle skogens nattlige lyder. Men vi var aldri redde. Vi kunne naturligvis fortelle spøkelseshistorier slik at vi hadde gåsehud på hele kroppen og nesten tisse på oss når uventede lyder kom utenfra. Det var jo bare granbaret som skilte oss fra mørke utenfor. Men vi var ikke vettskremte - bare en sunn redsel. De eneste gangene vi kanskje følte oss litt utrygge, var når vi måtte gå forbi spøkelseshuset etter det var begynt å skumre. Det var sagt at det bodde to søstre i dette huset, men vi hadde aldri sett dem. Ikke på lyse dagen en gang. Det eneste vi visste med sikkerhet, var at det bodde en ugle i skorsteinen og den ikke var sen om å buhue på oss når vi listet oss forbi på vei hjem om kveldene.


Spøkelseshuset
Jeg blir litt vemodig når jeg tenker på at hele dette området hvor jeg lekte som barn snart skal legges ut for salg. Flere hundre boligere skal de nærmeste årene bygges her i mitt barndoms "ville vesten". Jeg blir nesten på gråten når jeg tenker på at jeg kanskje en dag vil finne Helsetreet saget ned og Humpedalen endevendt av gravemaskin.
Alle barn burde ha rett til å vokse opp slik som jeg gjorde og leke i skog og mark uten EU-godkjent sand og små lekegrinder av noen fotballbaner.

Her skal det snart bosette seg folk som aldri vil kunne få terge stutene, klatre i Heksetreet og gå på oppdagelsesferd i Hompedalen..
Det er ikke så mange som har drømt seg vekk som Månestråle, Sølvpilen og Falk her de siste årene, men man trenger vel ikke å ødelegge det uberørte for det? Man kan ikke forvente at ungene skal være utendørs og oppsøke skog og mark når det de har rundt seg er asfalt og betong? Vil vi bo slik at vi må bruke timer i bilen for å se grønt gress og ville blomster?






15 kommentarer:

HildeS. sa...

Koseleg å lese om din barndoms tumleplass, og den var ganske lik min må eg seie. Det er rart å gå tilbake til plassar ein leika som barn, fordi alt er plutseleg blitt mindre...Me syntes jo me hadde eit heilt univers å leike på.
Me hadde ein flokk med oksar som me måtte forsere når me skulle ned til vatnet og bade, men dei våga me ikkje terge, berre lista oss forbi i håp om ikkje å bli oppdaga.
Ha ei fin veke Ptunia:)

lisa sa...

Fantastisk å kunne vokse opp slik. Jeg tråkket mine barneben i en drabantby, men asfalt og få steder for oss barn å leke. Misunner deg naturen.
I dag bor vi litt mer landlig. Ville at mine barn skulle få oppleve noe annet enn eksos og parkeringsplasser.

Frk.Badegakk sa...

Så koselig du skriver om barndomsplassen din! Er enig med deg i at det bygges altfor mye rundt forbi... Kjørte oss en tur i romjula, rundt den plassen der jeg gikk på skole, og enkelte steder hadde jeg problemer med å kjenne meg igjen. Det er hus og folk OVERALT! Fantastisk deprimerende. Jeg er jo ikke så glad i folk... Overalt...
=P

Fant et bildearkiv på hjemmesida til hjemkommunen min på nettet. Og brukte en drøy time på å se hvordan ting så ut før jeg ble født, og om jeg kunne kjenne meg igjen. Godt noen tar vare på sånt og deler det med andre. Jeg håper at mitt barndomshjem slipper å bli forstyrra av boligfelt o.l. Da vet jeg ikke helt hva jeg finner på...
Takk for at du delte gode minner!

Anemone sa...

Utrolige omgivelser du har trødd dine barnesko i. Her var det sikkert kjempespennende og bo og leke. Litt trist blir en når en tenker tilbake og ser disse omgivelser igjen. En føler at tiden går så alt for fort, desverre.

Jeg vokste jo også opp ganske så landli, og der vi drev med kano og bygging av hytter er det drøssvis av rekkehus nå. Fatter ikke hvor alle menneskene kommer fra jeg da. Gjør du?

Anemone sa...

Tja... for å svare på spørsmålet ditt.... så var det en kineser engang som hadde en bendelorm i magen, lebvende sådan, som fikk denne damen til å spy. Var på størrelse med en rotte gitt, og grå hvit i fargen... uh !!

Så har du fanger som svelger, kniver, gafler og bøyde kleshengere for å få komme en fur til sykehuset for å fa en liten posjon dop.... jeg hadde ALDRI svelgt en gaffel for en liten rus i alle fall... men kjeder seg sikkert??

Telefonkort er det endel av, etter at mbiltelefoner er allemannseie, sim kort som settes mellom leppene , bare mens ett eller annet...

Ja ja ,lykke til sier jeg, men denne damen har lært og tar aldri spiker mellom leppene flere ganger i alle fall :-)

Berit sa...

Kjende meg igjen i mye av det du har skrevet fra min barndom(og Hildes.) sin, selv om det er stor aldersforskjell på oss, så har vi opplevd mye av det samme.
veldig kjekt å høre hvordan du hadde noe av din barndom.
Mye er forandret hos oss, der vi lekte, har maskiner gjevnet ut ,og sprengt vekk steiner. Det ble beite, og ikke bebygd, så det er da noe....
Jeg var nokså fælen av meg, og når j hubro eller ugle ulte var ikke så høye i hattenmå du tro.
Det var kjekt å være med på di vandring, takk for turen.
Ha en fin uke.

sipusa sa...

Åååå....likte i grunnen denne bedre enn den andre gjengrodde...:'( selv om den er trist og vemodig...

For det fantastiske heksetreet....det er det jeg liker best, jeg elsker trær! Og de andre stedene deres...

Ja, denne utbyggingen, jeg vet ikke jeg, synes det er litt skammelig når man masseproduserer hus for å tjene mest mulig...uten å se om det passer inn i naturen eller noe....ajaj, ikke stort vi kan gjøre, takk for å ha fått sett det sånn det har vært....(og skulle vært..?)

åsemor sa...

Så fine minner du deler med oss.
Fikk meg til å tenke tilbake på mine plasser i min barndom, ble helt nostalgisk her jeg sitter.

Takk for turen :)

Alex sa...

Heia :)
Og takk for flott inlegg og kommentar i bloggen min :)Er innponert over alle som har vært innom.....skjonne ikke bæra. Som vi trøndere sier.Har ikke Spydd....men for ikke til å spise pga av at jeg er redd jeg kommer til å gjøre det. Nå er 4 av 5 i familien syk....og vi som ALLDRI blir småsyke. Får kun alvorlige sykdomer her i huset :)
Da jeg var gravid med pia lå jeg på sykehuset i 6 mnd med inntravenøs. Jeg hadde hyperemis....EKSTREM svangerskapskvalme.Gikk ned 20 kilo på 3 uker....beste slankeopplegget jeg har vært med på- Så jeg føder haller ett barn enn å spy eller grøss tørker opp.
Hus tar tid....vi er heller ikke ferdig. Men det er artig å planlegge,male.....og bli ferdig. Håper du tar bilder så vi kan følge med :)
Vi snakkes !!!

Maret sa...

Hei....
Vi har vel alle nokre barndoms-stier som er godt å tråkke opp at i av og til. Når du skriver slik, er i alle fall eg tilbake i barne og ungdoms-spora og ruslar.
Og det kan vere både vedmodigt og godt.
Eg har sendt deg ein award som takk for at du delte tankane dine med oss...
Ha ein fin dag.

organic-lizzi sa...

For en nydelig fortelling fra barndommen din..og så vakkert det er der.Skjønner virkelig godt at du er på gråten ved tanken på at alt mere eller mindre kan meies ned.Her på Nesodden hvor vi bor nå har de sprengt og gravd i mange år.Gamle eiketrær går i bakken som om de skulle vært ugress..Trist enda her kan det faktisk ikke kalles vakkert..
klem fra Randi

GAWO sa...

Kan dette være et sted som starter med D???

Lene sa...

så nydelig... har ett sånt sted æ og, d e allerede ødelagt av ny boligfelt.. men når æ lukke øyan, så ser æ d klart førr meg.. håpe æ aldri glemme d..

klem

Petunia sa...

Jepp, det starter med D, Gawo og er ikke så langt fra her vi bor nå;)

torunn skjärstad moen sa...

For noen herlige naturbilder du tar! Er ofte innom bloggen din og titter. Ha en god da fra asterix.