onsdag 17. desember 2008

En gang hønemor...alltid hønemor

Følgende sms mottatt av min nyutflyttede sønn for noen dager siden:
"Kan du komme ned til meg med noe mat, drikke, paracet, nesespray og lesestoff. Ligger syk og de andre er ikke hjemme..."
Min første reaksjon var glede...
Kan du tenke deg for en mor? Her ligger eldstemann syk helt alene i verden og jeg blir glad? Jo, jeg ble litt rørt over at han fortsatt trenger meg og en god bekreftelse på at han tar kontakt når jeg kan bidra med noe.
Så kom naturligvis bekymringen.. Klarer han seg alene? Han har jo ingen katter som trofast gjerne holder han med selskap i dagevis ved sykdom. (Alle våre katter har hatt en forkjærlighet for syke barn). Klarer kameratene han bor sammen med å passe på han, lage mat eller varmt å drikke når han trenger det?
Jeg spurte forsiktig om han ville komme hjem og være her mens han var syk, men det var ikke på tale. Han hadde vel blitt mobbet litt for det.
Nå er han i alle fall på bena igjen og vi overlevde hans første influensa hjemmefra begge to...



På bildene er eldstemann med kattene Viggo og Rudi. Bildene er tatt mens han har vært syk og det første bildet er tatt før jul i 1989 og det nederste er tatt ca 1997.

17 kommentarer:

9na sa...

Stakkars gutt, tenker det var nederlag å sende den sms'en til mamma, jeg.. Sikkert ikke veldig høy i hatten da tenker jeg..

Anne-Berit sa...

Er no litt koselig at han trenger mora si selv om han er flyttet hjemmefra.Reaksjonen din er fullt forståelig,man vil jo alltid være der for ungene,uansett hvor gamle de er.Klem fra meg!

Charlotte sa...

Ha-ha!! Ja der ser man.
Artig med kattene. Slik var gamlepusen hos oss også. Vi kunne ikke skulke skolen nei. Hvis ikke pus la seg hos oss, var vi ikke syke nok. Stripete var hun også.

Men nå er de jo kjent for å passe på flokken da. :-)
Kanskje han skulle få seg en katt?

Olstad sa...

Ha ha ha. Så de trenger mamma lenge det var godt å høre. Så søt han var gutten din på bildene.

Vi hadde katt før. Jeg sa alltid at det var min manns og min sønns så forsvant den når vi fikk minstejenta. Jeg var liksom glad til. Når sannheten skal frem må jeg inrømme det er jeg som savner den mest. Men det er hemmlig:-)

Lemi sa...

d e d mammaer e t for, ;) passe på og kose me di søte små, eller store.. ;)

Ida sa...

Litt omsorg og sympati fra mamma er godt det, uansett hvor man bor og hvor gammel man er.... ;)

GundaM sa...

Skjønner hvordan du må ha det, bli glad når han ringer og er syk... ;0) Hihi, tøffe gutter sover ikke hjemme!

På det nederste bildet ser det nesten ut som om det er min ene sønn ;0)

Ha ei flott siste uke før jul!

Ruth sa...

Jeg kjenner meg selv igjen, ja. Min har bodd hjemmefra i snart 12 år nå og jeg får fortsatt såne meldinger. Koselig det.

Og jeg husker min mor kom inn på soverommet mitt (jeg var på besøk) etter at jeg hadde lagt meg for å pakke dyna rundt bena mine - og jeg var 40 etellerannet den gangen. Koselig det og.

Turid sa...

Godt å ta vare på mammas gutt.
Koselige barnebilder.
Ha ei fin tid nå fremover.

lisa sa...

Det varmen nå en mor sitt hjerte når barna trenger en om de er 1/2 år eller 50. Ungene skal alltid vite at vi som foreldre er der for dem.

Line sa...

He he, eg hadde nok reagert akkurat likedan, Petunia...
Det er jo fantastisk at ungane gir uttrykk for at dei treng oss, men eg skjønar jo og at nederlaget hadde vorte for stort om han kom heim(Men eg er sikker på at han hadde lyst);0)
Klem

Anemone sa...

Så koselig...., men ikke at sønenn er syk da, håper formen er stigende snart :-)

ArneA sa...

God bedring til begge, og vær forberedt på at om en stund er det ikke influensaen som skaper de samme symptomene.
Når jeg flyttet hjemmefra dro jeg 550 km. Da var heller ikke telefon eller sms tilgjengelig.
men
Menn blir Menn etterhvert

Som Mine Dager Er, sa...

En mors hjerte blør når barna er syke, uasett hvor gammel de er. Og kanskje spesielt når ingen er å ser om dem. Det er et stort hjerte i deg, Petunia, så stell med dine du!

Jeg har fått "tilbakefall" og ligger rett ut. Igjen. Denne gangen fikk jeg med meg Ivar også. Så her ligger vi i hver sin ende og snørrer og hoster og febrer. Jeg er så lei (jeg har lov å si det nå?!)

Jeg håper jeg kommer meg på beina snart, slik at jeg kan skape et snev av julestemning i heimen.

Håper du berger for smitte og sykdom og at jula blir så koselig som du ønsker.

Klem fra Marit

MajorogMeg sa...

Ja er det ikke slik de er? Og vi?Spesiellt guttene. Å vi mødrene bekymrer oss...hver gang. Å føler med de. Kjenner meg SÅÅÅ godt igjen. De slutter den dagen de har fått seg dame!!

Elisabeth Augusta sa...

Åååååå! Godt han var i overkommelig avstand fra mamma-omsorgen.

costume jewelry sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.