Sky watch Friday

Somewhere over the rainbow

Sky Watch Friday

B for Bulle

Mitt bidrag med B på ABC Wednesday. Bulle min yngste sønn. Bildet er tatt sommeren 2006.

"Bulle" is my youngest son. This picture is from summer 2006.

De tre musketerer

I dag vil jeg vise noen bilder av kjæledyrene våre.

TODD

Todd er en skikkelig kosegutt. Han elsker å ligge på fanget, men når vi ikke har tid til han, så legger han seg borte ved varmepumpen. Den har han funnet ut er grei å bruke når han ha vært ute og blitt litt kald. På vinterstid legger kattene seg under varmepumpen og føner seg tørre når de kommer inn med digre snøklumper i pelsen. Før brukte de timevis på å bite og fjerne snøklumpene. Nå er de tørre på null komma null. Dessuten bor vi i Bergen, så man blir våt og kald av bare en bitteliten luftetur.

Todd sin pels er veldig vanskelig å holde. Den tover seg og da må vi til barbereren og få ny frisyre. Denne gangen slapp han billig fra det. Bare litt kort ved halen. Men han ble skikkelig forkjølet etter på. Da var det greit med varmepumpen.

SILVER

Silver er broren til Todd. Det er slik det går når man ikke klarer å velge kattunge. Det var tre stykker i kullet, men den ene var allerede lovet bort. Vi fikk kattungene gjennom dyrebeskyttelsen da de var tre måneder gamle. Silver sin pels er bløt som silke og tover seg ikke. Han er glad i kos han også, men liker helst å bestemme selv når det skal skje. Silver har selv utropt seg til Bulle sin katt.

JØLLE

De fleste som besøker bloggen min, kjenner nok denne karen her. Jølle er en kjempekosegutt og hadde han ikke vært så stor, så hadde han nok lagt på fanget han også. Han elsker å ligge i godstolen til far i huset når den er ledig - og siden det ikke er så ofte, så får han heller lov:)

Jølle er snart tre år og det er nok en overdrivelse å si at kattene var glade da han flyttet inn. De hadde levd herrens glade dager her og hadde full kontroll. Nå kom det inn et vesen som totalt manglet takt og tone, løp etter en ball og misbrukte plastikkdyr slik at de pep i tide og utide. I tillegg så siklet han når det kom mat på bordet, Vi kunne tydelig se at de lurte på hvor dyp det egentlig gikk an å synke... Bikkjemøkket! Det ble en del lusinger på Jølle det første halve året. Todden lot ikke sjangsen gå fra seg å gi Jølle en killevink. Han trengte ikke noen spesielt god grunn en gang. Men Jølle var godheten selv og hadde en utrolig ro med kattene. Det gikk seg til etter hvert. Men av dyrene er det fortsatt Todd som er sjefen. Hvis han er sulten, så er det han som spiser først. Selv om det er Jølle sin mat. Han kunne jo ha slukt hele katten i et jafs.

Jølle er en miks av Border Collie og Doberman/Rottweiler.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å ha en så pass stor hund neste gang det blir aktuelt. Man blir ikke yngre med årene, men jeg vet at jeg alltid vil ha et eller annet kjæledyr.

Mørkredd?

Forleden kveld var jeg ute og testet en hodelykt jeg fikk for en stund siden. Litt av vitsen med testen var jo å se hvor brukenes lykten var på et sted uten noen som helst annen belysning. Joggeturen gikk derfor langs en turvei som snor seg midt inne i mørkeste skauen omgitt med høye grantrær og hvor månelyset aldri slipper til.

Jølle - kun opplyst av hodelykten.

Jeg har aldri vært noe særlig mørkredd av meg og med Jølle som turkamerat, føler jeg meg alltid rimelig trygg. Men på denne turen opplevde jeg noe jeg ikke har gjort før.... Midt inne i skogen ble jeg plutselig grepet av en uhyggelig følelse. Bekmørkt var det på alle kanter og hodelykten ga et meget begrenset lys. Det ble på en måte som å være innestengt på et lite område. Fantasien begynte å spille meg et puss og tankene om de skrekkeligste ting som kunne skje svirret rundt oppe i hodet. Jeg ble også veldig bekymret for at lykten skulle slutte å virke. Hvor gamle var disse batteriene egentlig? Til og med Jølle merket stemningen og busten reiste seg på ryggen hans da en hegre skrek mens den svirret over oss et eller annet sted.

Jeg var veldig fristet til å snu og løpe hjem med hale mellom bena, men jeg bet tennene sammen og fullførte løpeturen..

Her er jeg hjemme igjen. Lettet og veldig fornøyd med meg selv!

Konklusjonen etter turen må bli at hvis du er mørkredd så holder det ikke med en hodelykt for at redselen skal forsvinne. Ikke med 10 hodelykter heller. For det andre så kan det absolutt være en fordel med litt musikk på øret for å holde skumle lyder ute. Fordelen med å trene med en hodelykt + redsel for mørke midt i granskauen sent en kveld, er at hvis du ikke har en treningspartner eller har råd til en personlig trener til å pushe deg, så kan det være veldig effektfullt å gjøre det på min måte... Du vil natuligvis trene på en mye høyere puls enn vanlig og jeg kan garantere at du vil sette ny personlig rekord på løpeturen.

Bare ta på deg treningstøyet og prøv!

Siste nytt fra håndarbeidsfronten

Det er lenge siden jeg har hatt noen innlegg om håndarbeid her, så det er kanskje på tide med en liten oppdatering.

Vel, for å si det som det er: Det er ikke rare greiene! Jeg har hatt eksem på hendene og det har vært vondt å bøye fingrene og i det hele tatt holde noe som helst.

Jeg har heklet et grått sjal og har begynt på et brunt i samme mønster. Det brune sjalet skal bli bursdagsgave til en venninne i begynnelsen av februar. Kan vise det frem her, hun leser ikke bloggen min...Tror jeg???

Begge sjalene er heklet i Mohair Lux.
*

Når jeg er ferdig med sjalet, kunne jeg tenke meg å strikke disse sokkene og vottene på bildet under. Jeg tenkte meg i fargene sort og hvitt som vil passe bra til den sorte Bergans jakken min. Kanskje jeg skal strikke dem i rødt etter på som vil matche utmerket til den røde gore tex jakken jeg ønsker meg;) (Farlig å jobbe med sportsklær - dyrt blir det også i lengden) Sort,hvitt og rødt er jo fine kombinasjoner også... Så kan det jo brukes om hverandre...

*

Jeg bladde i et gammelt album i dag og fant dette bildet av meg tatt på en hyttetur på Mjølfjell i 1982. Ganske så ukysset da ... i alle fall før hytteturen. Derimot var det ikke derfor jeg ville vise frem bildet. Jeg har nemlig på meg min første egenstrikkete genser. Jeg var så stolt og bodde i den genseren. Den var stor som et telt, men akk så deilig og myk.

Og mamma, for ordens skyld... Det er ikke min flaske jeg holder i hånden. Jeg hadde med meg melk!

*

Kanskje jeg skal sende oppfordringen videre til den som føler seg kallet: Legg ut et bilde av det første du strikket eller heklet???

Ris til egen bak

Det er mye sannhet i denne stripen med Hårek og Gyda...

Det virker kanskje letterst å gjøre tingene selv, men det spørs om det lønner seg i det lange løp....

Endelig fredag

Hvis du har planer om å få gubben eller noen andre i huset til å gjøre en ekstra innsats i helgen, kan du jo prøve dette trikset:

Rødøye er fin!

Ha en riktig god helg!

Gamle dager...

Eldstemann og hunden min Jack.

Bildet er tatt i 1994 midt i den verste OLfeberen. Tror til og med jeg sydde på en "pins" på den genseren.

Ta temperaturen på Bergen

Dette kom i posten i dag. Et termometer med en litt lokal vri!

Et dialekttermometer!

Ved siden av gradene er det små hentydninger til temperaturen på Bergensk...

Likte spesielt godt den som står ved siden av -10 grader: - "Vi gå'kje ut!" Og den ved -35 "Ikkje i Bergen!"

I dag er det 3 plussgrader og "Valleslette"...hva nå det måtte bety? Noen som vet?

Det finnes termometer for de fleste steder i landet. Skulle det friste, kan du jo titte her.

Mellom regnbygene

Mellom regnbygene titter solen frem... også her i Bergen. Jeg var så heldig at det var et lite opphold i ettermiddag da jeg skulle gå en tur med Jølle. Det gjør ekstra godt å se solen på denne tiden av året. Januar er en lang og mørk måned.

*

Når det er snakk om tur, er Jølle aldri langt unna. Turen i dag gikk på en skogsvei hvor det er lite folk og han kunne gå løs og gjøre det han liker aller best: løpe og lete etter ballen som jeg kaster. Øynene hans lyser av glede!

Jølle er veldig fotogen, om jeg skal si det selv. Men han er et godt bevis på at kamera lett ligger på noen kilo. Han ser så stor og kraftig ut på bildene, men han er egentlig på størrelse med en Engelsk setter. Sånn omtrent 32 kilo. En dyrlege sa til meg da jeg for mange år siden kom med min skadede schæfer på 45 kilo:

-Du skal ikke ha større hund enn du klarer å bære ned fra fjellet selv!

Jeg jobber meg mot det mottoet!

*

Ha en fin turdag!

På gjengrodde stier

Jeg vokste opp i landlige omgivelser. Boligfeltet der mine foreldre bygde hus og som vi flyttet inn i rett før jeg begynte på skolen, lå omringet av gårder. Ikke store gårder med endeløse kornåkre, men småbruk hvor de fleste bøndene hadde faste jobber utenom. Disse nye husene som vokste frem mellom fjøs og stall, ble fort døpt "Nybyggerfeltet" og med mye skog og mark som nærmeste nabo, kunne vi unger finne våre plasser i cowboy og indianer land. Fra skoleferien startet til sommerferien var over var vi ute og fartet naturen, hoppet i høyet i en av siloene eller slo leir under store grantrær.

*

I dag vil jeg ta dere med på en liten tur i mitt barndoms rike...

Det første som slår meg når jeg trasker her på gamle og så kjente stier, er avstandene... eller mangel på avtander. Turen jeg har tenkt å gå i dag vil jeg bruke litt over en time på. Jeg husker det som en dagstur hvor vi måtte ha med nistepakke og saft på plasflaske med rød skrukork....

*

Heksetreet

Mine aller beste minner har jeg fra Heksetreet. I dette gamle treet har jeg tilbrakt mang en time. I området rundt Heksetreet gikk det hver sommer mange stuter på beite. Det kjekkeste vi unger visste var å terge disse stutene slik at de løp etter oss. Vi var aldri lang unna Heksetreet og reddet oss opp i det når stutene ble for olme. Så satt vi der på hver vår gren og dinglet med bena, spiste medbrakte kjeks og delta på saften. Det kunne gå timer før stutene mistet interessen for oss. Spesielt var disse okseløpene populære sånn rett før vi skulle hjem for kvelden. Når solen var på vei ned, var stutene lett å irritere og vi hadde verdens beste unnskylding når vi kom for sent hjem til leggetid.

Heksetreet var stort og hadde plass til alle oss unger. Alle hadde vi vår faste gren. Stammen hadde et hulrom hvor vi gjemte unna ekstra proviant i tilfelle av lange beleiringer av våre firbente lekekamerater.


Heksetreet fikk navnet sitt for sine lange og vridde greiner som i skumringen på litt avstand og med et barns fantasi kunne se ut som en heks.
Øverst delte stammen seg i to deler som vokste litt fra hverandre og mot toppen ble flettet sammen til et spir.
Det var virkelig et forhekset tre.
Treet står der den dag i dag. Den flotte toppen har lynet fjernet for mange år siden og hver vinterstorm tar med seg en del av treet.
Men det er ingen unger som gjemmer bort kjeks i hulrommene lenger...



Hver sommer går det fortsatt stuter på beite her oppe. Jeg pleier å holde meg unna disse stiene i sommermånedene. Tror ikke jeg klarer å løpe fra dem lengre heller. Når jeg tenker tilbake på det, fatter jeg ikke at vi turte.



Humpedalen
Fra Heksetreet går turen videre til Humpedalen. Det er vel kun barn som kan finne på et slikt passende navn. Stedet er slette som stort sett består av tuer med myr rundt. For å komme tørrskodd over sletten måtte vi hoppe fra homp til homp... I dag når jeg går her er det tele i bakken og jeg slipper å balansere. Jeg er litt glad for det. Jeg hadde nok blitt våt på bena.
Her ved Humpedalen har jeg lagt i gresset og spionert på revunger, sett hjort med kalver tråkke forbi og opplevd små fugleunger sine første flygeturer. Her fikk vi lov av bonden å bygge tippi av felte garntrær og overnattet med store øyne av alle skogens nattlige lyder. Men vi var aldri redde. Vi kunne naturligvis fortelle spøkelseshistorier slik at vi hadde gåsehud på hele kroppen og nesten tisse på oss når uventede lyder kom utenfra. Det var jo bare granbaret som skilte oss fra mørke utenfor. Men vi var ikke vettskremte - bare en sunn redsel. De eneste gangene vi kanskje følte oss litt utrygge, var når vi måtte gå forbi spøkelseshuset etter det var begynt å skumre. Det var sagt at det bodde to søstre i dette huset, men vi hadde aldri sett dem. Ikke på lyse dagen en gang. Det eneste vi visste med sikkerhet, var at det bodde en ugle i skorsteinen og den ikke var sen om å buhue på oss når vi listet oss forbi på vei hjem om kveldene.


Spøkelseshuset
Jeg blir litt vemodig når jeg tenker på at hele dette området hvor jeg lekte som barn snart skal legges ut for salg. Flere hundre boligere skal de nærmeste årene bygges her i mitt barndoms "ville vesten". Jeg blir nesten på gråten når jeg tenker på at jeg kanskje en dag vil finne Helsetreet saget ned og Humpedalen endevendt av gravemaskin.
Alle barn burde ha rett til å vokse opp slik som jeg gjorde og leke i skog og mark uten EU-godkjent sand og små lekegrinder av noen fotballbaner.

Her skal det snart bosette seg folk som aldri vil kunne få terge stutene, klatre i Heksetreet og gå på oppdagelsesferd i Hompedalen..
Det er ikke så mange som har drømt seg vekk som Månestråle, Sølvpilen og Falk her de siste årene, men man trenger vel ikke å ødelegge det uberørte for det? Man kan ikke forvente at ungene skal være utendørs og oppsøke skog og mark når det de har rundt seg er asfalt og betong? Vil vi bo slik at vi må bruke timer i bilen for å se grønt gress og ville blomster?

Fra barnemunn

At de utroligste ting kan komme ut av en barnemunn vet vi jo alle. Det er ikke uten grunn at det heter ”av barn og fulle menn skal man høre sannheten”.
Eldste barn i huset fyller snart 20 år, og med to poder til i kosten, så man har jo fått høre en del opp gjennom årene.
Det dumme er jo at man ikke har skrevet ned og tatt vare på alle disse godbitene, men et par stykker husker jeg ;)

Dette var tidlig på 90-tallet og en barmfager Anne Nicole Smith prydet plakatene bare iført Hennes & Maurits undertøy. Jeg og eldstemann, som den gangen var ca 4 år, var på juleshopping på et av byens store varehus.
Vi passerte en H & M butikk og min sønn gjorde store øyne. Det var ikke mye undertøyet klarte å skjule på den modellen, nei. Rød på ørene trakk min lille sønn meg i armen og vinket meg ned til seg….
Med en ikke helt stø stemme hvisket han til meg:
- Jeg er jammen glad det ikke er deg, mamma!
Vel, han hadde sikkert vært enda flauere hvis jeg hadde gjort noe slikt i dag!

Mistemann har også en god en. Han var ikke gamle karen og han skulle få ligge i storebror sin seng siden han ikke skulle være hjemme. Storebroren var akkurat kommet i tenårene og på veggen over sengen hadde en plakat av en bikinikledd dame fått hedersplassen.
Etter en stund gikk jeg ned for å sjekke om minstemann sov. Jeg listet meg inn og ble ganske forbauset da jeg oppdaget at han lå og nistirret på bikinidamen.
- Jammen, lille vennen, sover du ikke? Ligger du her og ser på bildet?
- Ja, mamma, svarte 3 åringen med et salig smil.
- Det gjør så godt i kroppen når jeg ser på det..

For å få litt balanse i dette innlegget, slenger jeg med et bilde av denne flotte karen!

Ha en fin og lattermild helg folkens!

Er du i rute?

2008 er en uke gammel. Hvis du er av dem som hadde store ambisjoner i forhold til nyttårsforsetter, kunne det jo være greit å høre om hvordan det egentlig går?

En del av dere er kanskje veldig fornøyde med dere selv og andre har kanskje allereder begynt å se frem til neste år da dere virkelig skal begynne et nytt og bedre liv.

Mitt forsett i år, var å ikke ha noen forsett og det har jeg klart å holde til nå;)

Så? Hvordan går det egentlig???

Endelig fredag

Å si endelig fredag, er vel en anelse drøyt med alle de fridagene vi nettopp har vært gjennom. For familiefreden sin del, kan det kanskje være like så greit å komme tilbake på jobb igjen også.

Anemone hadde for en dag eller to siden et innlegg hvor hun lurte på hvor romantikken og slikt ble av når den første berusende forelskelsen har gått over... Her er en liten tegneseriesnutt om hvordan man kan friske opp igjen forholdet...

Hmm! Kanskje en aldri så liten misforståelse ute og går her!

God helg!

Trykk på bildet for å få det større.

En glad gutt!

Jølle er en glad og fornøyd gutt! Han elsker å gå tur, men setter også pris på å sove lenge. Da han var valp, måtte jeg vekke han og mase på han for å få han til å gå ut og tisse om morgenen.

Sårt og herlig!

Denne sangen får meg til å gråte...Nå skal ikke det så mye til for at jeg gjør det da. Jeg feller lett en tåre når 17. mai toget trommer forbi og da troll og vetter kom kravlene opp fra snøen i unnarennet under åpningen av Lillehammer OL, da stortutet jeg. Vel, jeg er litt sær slik. Er jeg i rette stemningen, kan jeg snufse av at Sissel synger "Vestland, Vestland"...men jeg ville aldri innrømme det!

Jeg vil i alle fall dele denne sangen med dere...Ta deg tid til å høre denne vakre sangen og tenk etter... ikke bare ønsker man et godt nytt år, men et godt år...